Tegnspråkbølgen 12: Et blikk på blikk: jeg ser dit du ser og sammen ser vi ingenting

Tegnspråk består ikke bare av bruk av hendene. Mye av den språklige informasjonen i tegnspråk er basert på hode- og kroppsbevegelser og ansiktsuttrykk. Ansiktsuttrykk kan igjen deles opp i bruk av munnstillinger, forskjellige måter kinnene, øyebryn og pannen kan se ut og bruk av blikk og blunk. Alt dette kombinert med bruk av hendene gir oss norsk tegnspråk.
Men selv om vi vet at mer enn hendene er viktige i tegnspråk, har det vært mindre fokus på de såkalte nonmanuelle komponentene (= alt det som ikke er hendenes bidrag). Som oftest fokuserer vi på de manuelle komponentene (= det som hendene gjør) når vi beskriver hvordan tegn i NTS ser ut.

De nonmanuelle komponentene er likevel veldig interessante og viktige, fordi de har viktige funksjoner i NTS. De bidrar nemlig ofte med betydning som går utover betydningen til et enkelttegn. Flere av de nonmanuelle komponentene er viktige for å binde en tegnspråklig tekst sammen, slik at det ikke bare blir ”stabling” av tegn, men en sammenheng mellom tegnene som gir mening.

Her skal vi se litt nærmere på hva blikkretning bidrar med i norsk tegnspråk. Følger man litt med på en tegnspråkbrukers blikkretninger vil man oppdage at tegnspråk-brukeren noen ganger ser på mottakeren og noen ganger ser andre steder. Flere tegnspråkforskere i både Frankrike, Italia og Norge mener at dette ikke er tilfeldig, men skjer helt systematisk. Vi retter blikket mot mottakeren når vi skal innføre et nytt tema eller nye referenter gjennom faste tegn og når vi er klare til å gi mottakeren ordet. Vi bryter derimot blikkontakt med mottakeren når vi i ikke er ferdig med det vi skal si ennå. Dette gjør vi for at den andre ikke skal avbryte oss. 

I tillegg finnes det flere grunner til ikke å se på den vi snakker med: Noen ganger retter vi blikket et eller annet sted i tegnrommet for å signalisere at mottakeren skal forestille seg noe som egentlig ikke er der, og med blikket plasseres dette ”noe” et sted i tegnrommet. Gjennom å lokalisere noe i tegnrommet på denne måten kan vi late som om noe er der, selv om det ikke er til stede. Blikk hjelper oss og mottakeren med å huske at det skal være noe der. Ser vi på et sted signaliserer vi at oppmerksomheten vår er rettet dit, at det er noe der som er viktig å huske. Det er også slik at man ved å se samme sted senere, igjen referer til dette ”noe”.

Denne måten å bruke blikk på kan man forklare ved å se på hvordan hukommelsen vår fungerer. Visste du at vi mennesker retter blikket vårt til steder hvor vi har sett noe, når vi skal huske det vi har sett der tidligere? Dette skjer selv om det vi skal huske på ikke er der lenger. Dette gjør vi helt ubevisst og det kan gå veldig fort. Det ser ut som om dette er en evne alle mennesker har og det har også ført til at blikkretning forteller oss hva oppmerksomheten vår er rettet mot.

Med andre ord: skal du få andre til å rette oppmerksomheten sin på et bestemt sted er det bare å stirre lenge nok på dette stedet og de andre vil før eller senere følge etter.