Før jul oppfordret jeg dere lesere om å komme med innspill på hva tegnspråk-bølgene skal handle om i 2010. Det har kommet inn spørsmål, og gjennom året skal jeg følge opp en del av disse. Den første tegnspråkbølgen i 2010 prøver å svare på følgende spørsmål:
Hvorfor lærer man lettere å uttrykke seg på norsk tegnspråk enn å oppfatte hva andre sier?
Jeg har forstått spørsmålet slik at det gjelder hørende med et talespråk som morsmål og skal derfor prøve å svare på hvorfor hørende som lærer tegnspråk i voksen alder ser ut til å bli tidligere i stand til å uttrykke seg, enn å avlese hva andre sier på NTS. Dette er et veldig interessant spørsmål, ikke minst fordi man mener at det er omvendt for talespråk: lærer man et nytt talespråk er det vanligvis i begynnelsen lettere å oppfatte hva andre sier enn å uttrykke selv hva man mener.
Først må jeg presisere at det trolig ikke finnes forskning på dette området. Svaret her er dermed ikke noe fasitsvar, heller noen tanker jeg har rundt temaet. Men de er basert på viten og forskning vi har omkring tegnspråk og talespråk.
Jeg mener en mulig forklaring for at hørende relativt fort lærer å uttrykke seg med tegn ligger i tegnenes natur. Mange enkelttegn er lette å huske for voksne, fordi de ikke er arbitrære, men ikoniske, dvs. formen de har er ikke tilfeldig, men er en form for avbildning av det tegnene refererer til. Det er enklere å huske tegnet HUS som har likheter med formen til et hus enn det tilsvarende franske ordet ”maison” som også betyr ”hus”, men som har en helt tilfeldig form.
I tillegg er mange tegn basert på en grammatikalisert form av gester. Gestene – men ikke grammatikken – har også hørende lært seg når de var barn, og de bruker dem ubevisst. Det kan dermed være relativt lett for norsktalende å huske enkelttegn og å bruke dem.
Men hva er da årsaken til at de ikke oppfatter tegnspråk like bra?
En mulig forklaring kan ligge i grammatikken av NTS. Det er én ting å lære seg enkelttegn fort, men for at kommunikasjonen skal fungere bra, må man også kunne sette dem riktig sammen. Og her møter talespråklige en utfordring: norsk tegnspråk ser ut til å bruke to hovedmekanismer for å danne mening (dette har jeg nevnt tidligere i tegnspråkbølge 10). Ved siden av å bruke noen av de samme mekanismer som norsk talespråk har, bruker NTS også ikonisitet (som beskrevet i tegnspråkbølge 5), dvs. visuelle måter å danne mening på.
Det er denne siste delen hørende strever med å tilegne seg. De kan enkelttegn, men setter dem ofte sammen etter et mønster som ligner mer på norsk. Dette hjelper dem også til å kunne uttrykke seg med tegn ganske tidlig. Siden norske døve har kunnskaper om norsk og er vant til å møte hørende som ikke behersker tegnspråk så godt, samtidig som NTS bruker noen av disse strukturene, klarer døve ofte å forstå denne form for tegnbruk.
Omvendt er det ikke like lett: å forstå et språk som setter sammen tegn på en uvant måte gjør det vanskelig å forstå, selv om man kan en del enkelttegn. Den delen av NTS som er basert på bildelighet sliter hørende derfor ofte med å avlese, samtidig som tegnspråklige bruker det mye. Dermed kan hørende få problemer med å avlese tegnspråk selv om de bruker tegn flittig. Eneste måten å løse dette på er antakeligvis å generelt bli flinkere i tegnspråk. Først når man behersker helheten i språket blir det lettere å både skravle i vei og å oppfatte hva som blir sagt.