Tegnspråkbølgen 05: Å skru sammen en Ikeahylle...

... kan til tider være en utfordring, men kjenner du en tegnspråklig som har gjort det før, vil du få verdens beste forklaring. Norsk tegnspråk har – i likhet med andre tegnspråk – en spesiell måte å lage språklige uttrykk på: ikonisitet. Ved hjelp av ikonisitet overfører vi ikke bare mening til andre, vi gjør synlig hvordan noe gjøres eller hvordan noe ser ut. 

Ikonisitet er noe som skjer hovedsaklig i hodene våre. Beveger du for eksempler din pekefinger i tegnrommet for å vise hvordan en person går, så er fingeren din fremdeles en finger og ikke en person. Det er kun i hodene våre vi tolker fingeren dit hen at den skal forestille en person. Denne prosessen i hjernen er ganske komplisert, selv om den faller lett og naturlig for tegnspråkbrukere. En forenklet forklaring for hva som foregår i hodene våre slik at fingeren kan ”bli en person” er at vi har to forestillinger i hodet samtidig. Den ene forestillingen er det vi ser i samtalen, altså tegnspråkbrukerens kropp, rommet rundt osv. Den andre forestillingen er det vi snakker om. Vi mennesker har evnen å kunne se likheter i ting som egentlig ikke er særlig like. En oppover visende pekefinger for eksempel ligner ikke noe særlig på en person, likevel kan vi se noen likheter: En stående person har en avlang form som er oppreist, slik som pekefingeren, men selvsagt mye større. 

Når vi mennesker bruker denne evnen til å se likheter i ulike ting kan vi lage ikoniske fremstillinger i språk. Dette gjør vi gjennom å overlappe de to forestillingene i hodet vårt: bildet av pekefingeren som vi ser og bildet av personen vi snakker om. Dermed ser vi mer i pekefingeren enn bare pekefingeren: gjennom å overlappe de to bildene i hodet vårt ser vi samtidig en person som går. Denne prosessen er hørende ikke vant til, de må først lære seg å se noe som egentlig ikke er der, gjennom bruk av forestillinger. 

Når vi bruker NTS har vi har tre forskjellige muligheter for å lage slike overlappinger:

  1. Vi kan overlappe forestillingen av noe i tegnrommet med en forestilling av noe som er av samme type. For eksempel kan mitt hode stå for en annen persons hode. Da er likhetene ganske store.
  2. Vi kan overlappe forestillingen av noe i tegnrommet med en forestilling av noe helt annet. Slik som pekefingeren som kan stå for en person. Da er likhetene ikke så store.
  3. Vi kan overlappe forestillingen av en struktur som hendene våre ”tegner” i luften med noe vi vil snakke om. Da er kroppen ikke del av bildet vi lager, men er det som lager bildet, slik som en penn tegner et bilde uten å være del av bildet.

Alle 3 overlappingstypene brukes hele tiden i tegnspråk og skaper ikonisitet. De kombineres på forskjellige måter og brukes ofte samtidig. Og de gir oss muligheten til å vise på NTS hvordan en Ikeahylle skrues sammen.